Snah/Strønen

Thomas Strønen og Hans Magnus Ryan gikk inn et rom. Med utgivelsen av albumet Wingsuit Issue kan lytteren følge etter.

Når man entrer Emmanuel Vigelands Mausoleum for å lage musikk, blir mausoleet en del av musikken og prosjektet, enten du vil det eller ikke. Når Hans Magnus Ryan og Thomas Strønen møtes for å skape nye lyder der, blir de nesten som en trio å regne. De to og rommet. Det er ikke bare høytsvevende tanker om improvisasjonens magi, dette her — rommet gir og tar også på grunn fysiske forhold og dets unike akustikk, som gjør at man virkelig må høre etter og innrette seg etter situasjonen man er i der og da. Gitarer, effekter og perkusjonsinstrumenter går nærmest i dialog med rommet selv, og musikerne må bruke instrumentene sine på en helt annen måte enn om det var på et hvilket som helst annet spillested. Lydene strekker seg lenger. Kastes oppover veggene som skygger og ild. At både musikere og publikum hensettes i en eller annen psykisk tilstand der inne, skal man heller ikke se bort i fra. Det er bare noe med det rommet, med kunsten, mørket, og hele følelsen av innkapsling, som farger hvordan musikken oppleves. Den sprer seg innover i deg.

Dette er også tilfelle når man ikke er tilstede, og hører en dokumentasjon av det som foregikk. Wingsuit Issue er kanskje et stykke vi kan nyte i privat isolasjon hvor enn vi befinner oss på kloden, dit hvor Hærverk Industrier har klart å få distribuert albumet, som finnes (eller fantes, vær kjapp!) på diverse farget vinyl, på CD og via Bandcamp. Tonene på albumet føles på sett og vis perfekt for denne tiden vi alle er inne i nå (og da mener vi ikke førjulen). Men vi befinner oss likevel i det samme rommet. Det er nesten som å skru på en bryter, og det stedet du fysisk befinner deg på, endrer karakter, idet musikken ljomer ut av høyttalerne.

Da Ryan og Strønen ble booket for å spille der to desemberdager i 2016, var det deres første opptreden. De har riktignok kokt opp en veldig skummel gryte sammen i det hardtslående bandet Reflections in Cosmo, sammen med Ståle Storløkken og Kjetil Møster, men dette prosjektet berører andre stemningsfelt. I improvisasjonsmusikkens ånd var det få andre føringer enn deres individuelle musikerpersonligheter, utstyret og sammenhengen i Mausoleet. De forsto tidlig at det kunne oppstå noe interessant på disse dagene, og de ba derfor Helge «Deathprod» Sten om å ta det opp, bare i tilfelle. Om noen kan evne å fange opp det som foregår inne der, er det ham. Resultatet foreligger her og nå.

Strønen, som er en av sin generasjons fremste jazztrommeslagere, for eksempel i Time is a Blind Guide og Maria Kannegaard Trio, tok ikke med seg trommesettet sitt denne gangen, for å kunne føle seg friere i møte med musikken og rommet. Gran casa, bjeller, gonger, perkusjon og elektronikk blir brukt på en sinnrik måte her, og man merker at selv om musikken noen ganger later til å holde litt tilbake, den fremstår nærmest lavmælt, ble den fremført med full styrke og kraft der inne. De prøve å presse rommet og seg selv maksimalt, for å se hvor mye det tålte. Som å gi seg i kast med naturkreftene. Prøv å skru opp så høyt du tør, der du er. Det er slik det var. Hans Magnus Ryan er kanskje mest kjent for sine mange tiår i Motorpsycho, men alle hans prosjekter ved siden av danner en stor og viktig karriere i seg selv. Gitar og effektboks-bruken hans her på disse opptakene viser en intens tålmodighet som gjenspeiler hans virke, preget som det er av en nærmest barnlig iver etter å gjøre ting, koblet med en dypt seriøs faglig innstilling til alt han holder på med.

Så er det hva man hører. Er ikke det oftest opp til hver enkelt lytter å bedømme? Ja, det er de to musikerne på det og det utstyret, men hva trenger man egentlig vite? Assosiasjonene kommer av seg selv, enten det er lyden isfjell som raser, krengende båter, kontinenter i drift, en samtale med Gud, eller du føler en referanse til den berømte fjerde kassettutgivelsen til en ungarsk støylegende. Bare du skrur opp høyt nok og lytter på din måte, kommer det riktige svaret frem. Men det kan også fortelles om noen utenforliggende faktorer. Rett før musikerne skulle inn og improvisere, oppstod en samtale med basehopperen Andre Bach, en gammel venn av Strønen, og musikkentusiast. Han fortalte om sine mange svev, men var ærlig talt litt shaky, og svært glad for muligheten til å være på konsert, for han hadde hatt en ganske ekstrem opplevelse, selv til basehopper å være. På grunn av mye fysisk aktivitet tidligere på høsten hadde han på merkelig vis gått noe ned i vekt. Da han skulle ut og fly en gang, og var i svevet, i 250 kilometer i timen, merket han at flyvedressen var blitt bittelitt for stor, og idet han skulle prøve å navigere seg over en fjellformasjon for så å gli enkelt videre, begynte dressen sakte å gli nedover over skuldrene, som en pirrende nylonstrømpe eller en selvskrellende banan. Han regnet med at hans siste time var kommet, og at han skulle ende i fjellet. Han greide akkurat å sneie unna før tragedien inntraff.

Ryan og Strønen ble naturlig nok agitert og påvirket av denne ville historien, og tok med seg mye av adrenalinet, og tankene på frihetens svev og den avgrunnen som aldri er langt unna, inn i lokalet og lydene. Musikken ble som en hommage til menneskets ofte umulige svev gjennom livet og elementene, og om du ikke tror på det, kan du se på omslaget og høre det i lydene.

Drammen Jazzforum drar i gang jazzkafé fra 18:00. Konsertstart ca 20:00. 18-årsgrense + vergeordning.