Historien om skapelsen av Drammens Teater starter på bakgrunn av den store tre dagers sammenhengende flammeinferno som rammet Bragernes i 1866. Ødeleggelsen var nesten fullstendig. Hele Bragernes lå i aske, da også det tidligere teateret, Børsteatret.
Etter bybrannen ble det iverksatt en storstilt dugnad for å samle aksjonærer til å få opp et nytt teater i byen. Mannen som hadde tegnet Drammen Børs, Emil Victor Langlet, fikk oppdraget med å tegne Drammens Teater. Tegningene som ble lagt frem inneholdt et teater med 3 losjerader og plass til 700 tilskuere til en sum av 18.000 spesidaler. I juni 1869 ble første spadetak satt i jorda og byggingen iverksatt.
Emil Victor Langlet (1824-1898) ble født i Sverige og bodde der mesteparten av sitt liv. Han kom til Norge i forbindelse med konkurransen om Stortingsbygningen, der hans revolusjonerende H-plan ble foretrukket. Like før Langlet skulle flytte tilbake til Sverige i 1866, ble han tilkalt til et brannherjet Drammen. Her fikk han blant annet oppdraget å tegne Fjeldheim for Jacob Borch og den nye Børsbygningen. Han deltok også i konkurransen om ny kirke på Bragernes, men hans spennende utkast til en rund sentralkirke ble for dristig.
Oppbygningen av Teatret gikk i en rasende fart. I de siste seks ukene var hele 120 mann i arbeid innendørs. Samtidig jobbet dekorasjonsmaleren G. O. Herman Müller på forteppet, 8 scenebilder og annet sceneutstyr. Det hersket stor spenning til om det vil bli klart i tide. 19 dager før åpningen var det klart. I samme omgang ble det klart hva totalsummen for Teatret ble: 22.094 spesidaler, en kostnad som ble betalt via forsikring, aksjonærer, gave fra Drammen Sparebank, lån i Sparebanken og arrangementer til renter.
8. februar 1870 var det klart for innvielse og åpningsforestilling. På scenen kunne skuelystne oppleve prolog, teater og ikke minst ble Teatrets arkitekt og maskinmester hyllet med applaus, bravorop og nidobbelt hurra. De neste ukene etter åpningen kunne byens beboere oppleve en rekke oppsetninger på Teatret, selv om Teatret ikke var helt ferdig innvendig. Gjennom sommeren ble bygningen såpass ferdiggjort at det var klart for ordinære forestillinger.
I årene som fulgte opplevde Teatret opp- og nedturer økonomisk. Det var ikke like lett å få økonomien til å gå rundt og det var heller ikke alltid lett å få publikum til å strømme til Teatret. Ledelser forsvant, nye ledelser kom inn. Alltid med et godt mot og en offensiv tankegang. Frem til 1903 hadde lysene i Teatret blitt drevet av gass. Lysarmaturene ble ombygd fra gassbluss til like mange elektriske pærer – som ga et nytt og kraftig lys til salen. Den velkjente prismekronen i salens tak kom først på plass i 1935.
Fra 1911 til 1972 gikk driften av Teatret over i en ny fase. Stortinget hadde besluttet at kinofremvisning skulle driftes kommunalt. Kinoutstyr ble flyttet til Teatret og, tross mye motstand, ble Teatret omdøpt til Biografen. Balansegangen mellom film og teater fungerte gjennom 1930-årene, men under og etter krigen stod film mest sentralt i Teatrets program. I 1960-årene var Biografen blitt en 3. rangs kino – tross at bygningen var blitt mer tilgjengelig, hadde det også blitt veldig slitt. I slutten 1969 ble Teatret gjenåpnet, teksten «Biografen» var fjernet fra Teatret frontside og erstattet med «Drammens Teater» og kunne gå inn i 100-årsjubileumet i en ny prakt. Takket være betydelige pengegaver fra kommunen og lokale krefter ble det igangsatt en storslått uke med jubileumsfeiring.
Jubileumsåret førte til stor publisitet – riksmedia lot seg lokke til Drammen og ble imponert over det de fikk se. De la bort sine inngrodde fordommer og skrev pent om Drammen og byens vakre scene. Drammenserne solte seg i glansen av Teatret og teaterinteressen var igjen vakt. Borgerne hadde fått tilbake noe de kunne være stolte av. Kinolokalet var igjen blitt et verdig kulturhus.
I 1993 stod brannsikring i fokus. Styret hadde i flere år ønsket et sprinkelanlegg, men hadde ikke hatt muligheten til dette grunnet dårlige midler. Teatret fikk, etter flere presseoppslag, midler fra Lydia og Harald Lyches fond til å betale halvparten av et slikt anlegg. Arbeidet ble iverksatt, men Teatret tok forbehold om en etappevis utbygging. Mens arbeidet pågikk forsøkte styret å finne økonomisk dekning for å bygge siste halvdel av anlegget. Kommunen avslo å gi tilskudd til brannsikringen og styret besluttet derfor i møtet 6. desember 1993 å stoppe arbeidet.
Julen 1993 og Teatergruppen Drammenye samler fulle hus, slik de har pleid å gjøre år etter år. Dagen er 9. desember og det er stor stemning fra første parkettrad til bakerst i «grisebingen». Denne kvelden var det oppsetningen av «Folk og røvere i Kardemomme by» som stod for underholdningen. Forestillingen blir en suksess.
Lysene slukkes og roen senkes over Drammens Teater. En enslig nattevandrer har ikke gått til ro. Han driver gatelangs. I den siste tiden har han satt spor etter seg flere steder i byen. Nå står han utenfor en stor og mørk bygningskropp. Den ligger øde midt i sentrum. Han finner noe brennbart, tenner på, åpner kjellervinduet og kaster flammen inn. Ilden fatter tak og sprer seg raskt. Snart finner flammen veien gjennom gulv og rom, slikker oppover tapeter og løper bortover forgylte himlinger. Drammens gamle teater står i brann!
Brannvesenet er raskt på plass. Femti brannfolk og tjue mann fra sivilforsvaret jobber på spreng. I hovedsak for å hindre spredning, ettersom flammene har tatt helt overhånd på Teatret. Timer etterpå våkner Drammen brått til liv i 15 minusgrader og sur snø. Morgenradioen kringkaster den sjokkerende nyheten. Andre møter et sørgelig syn på vei til arbeidet. Denne morgenen er det ingen applaus, ingen forventning og ingen glede. Varmen føles iskald. Drammenserne står skulder ved skulder og gråter – utvendig og innvendig.
Samme dag ble en viktig dag for det Teatret du i dag kan oppleve. Teatrets styre vedtok enstemmig at bygningen skulle gjenoppbygges i samme stil som det nedbrente teater. Drammenserne engasjerte seg sterkt. Penger til gjenoppbygningen strømmet inn fra innsamlingsaksjoner, firmaer og enkeltpersoner. Et sentralt spørsmål var hva forsikringen skulle dekke. Styrets representanter forhandlet seg fram til en løsning hvor Gjensidige dekket regningene etter hvert i stedet for å utbetale en skjønnsmessig erstatning. Prosjektet var komplisert og dermed var det heller ikke mulig å fastsette et korrekt erstatningsbeløp. Denne ordningen ble avgjørende for resultatet. Takket være Gjensidiges rause innstilling til rammene for gjenoppbygging, ble det mulig å rekonstruere det gamle Teatret i all sin prakt. Det var den største skadeerstatning i Gjensidiges historie.
Byggingsarbeidet gikk fremover. Publikumsdelen av interiørene er forsøkt gjenskapt. Trappeløsningene er Langlets originale. Foajéen med tilstøtende rom er blitt vakre pauserom, og i annen etasje fremstår festsalen flottere enn noen gang. Teatersalen har gjennomgått endringer som gir bedre komfort for publikum. Plassene er blitt rommeligere og siktforholdene fra de fleste plassene er forbedret. Det er også grunnen til at salen nå har færre søyler enn tidligere.
I tillegg til gjenoppbygningen av Teatret ble det besluttet å bygge igjen teaterhagen mot Thunegården. Her skulle det også settes opp en ny scene, som i dag har navnet Studioscenen. Styret arbeidet aktivt med å planlegge driften fra den dag Teatret sto ferdig. Styret satset på en sterk økning av publikumstilbudet og en profesjonalisering av driften.
Datoen 8. februar står sentralt i byens teaterhistorie. Det var denne dagen i 1870 at Langlets teaterhus ble innviet. På dagen 127 år senere ble et tilsynelatende identisk hus åpnet med en åpningsforestilling. Til stede var Kong Harald, stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, statsminister Thorbjørn Jagland, fylkesmann Leif Haraldseth og flere kjente nasjonale og lokale personligheter.
Tekst er utdrag og informasjon hentet fra Jo Sellæg’s bok «Fra masken til ilden: Drammens Teater gjennom 200 år», utgitt 2000. Kortet ned og viderearbeidet for Teatrets egne hjemmesider av Joakim Killingberg i 2020.
I dag står Teatret, om mulig, enda sterkere enn før, med mange forestillinger årlig – de fleste av dem utsolgt. En vakker bygning, med en sterk og innholdsrik historie. Vi håper og tror dette fantastiske bygget fortsatt vil være en destinasjon for gode opplevelser som sprer alt fra tårer til latter.
